Dette er en oppgave vi fikk i samfunnsfag. Vi skulle skrive et brev fra en som var med på Titanic og hvordan denne personen opplevde ulykken. Jeg skrev som om jeg var Amalie på ni år som hadde reist på Titanic med faren sin og skriver nå til moren sin. Her brevet:
Kjære mamma, noe fælt har skjedd. Titanic har sunket. Vi fikk beskjed av mennene som jobbet der om å ta på oss livvestene. Vi ble alle veldig bekymret og pappa tok med koffurtene våre, men når vi kom til oppgangene sto manskapet der og sa vi måtte vente litt. Mange ble sure og presset seg på, men pappa sa at vi skulle vente. Til slutt slapp de oss opp. Alle begynte og løpe og dytte seg frem. Pappa dro meg etter ham. Når vi kom opp på dekk så vi at det allrede var mange livbåter ute på vannet. Jeg så på blikket til pappa at han var bekymret. Han så til høyre og venstre etter ledige livbåter. Til slutt fant vi en helt i enden av skipet. Vi løp så fort vi kunne bort dit. Da vi prøvde å gå oppi sa han som lastet folk oppi båtene at det bare var barn og kvinner som fikk gå om bord i båtene. Så dro han meg vekket fra pappa og satte meg i båten. Pappa ropte at jeg bare skulle bli i båten, noe annet som ble overdøvet av de røde rakketene de skyt opp. Jeg satt ved siden av en dame med to barn, hun passet litt på meg og. Så begynte de og hale oss ned mot vannet. Det ble litt humpete. Når vi var på vannet så jeg etter pappa oppe på båten men jeg så ham ikke. Vi begynte å ro oss utover. Etter av vi hadde kommet et godt stykke ut bare ventet vi. Det gikk en god stund, men etter hvert begynte vi å høre enda flere skrik. Jeg så forsiktig bort på båten. Den hadde begynt å skråne ned i vannet. Skrikene var høye og ekle. Jeg lukket øynene og holdt meg for ørene. Plutselig hørte jeg et stort knekk, akkurat som en pinne knakk. Jeg kikket opp på båten og så bare den ene delen stikke mer og mer opp i været. Jeg var så redd. Jeg kunne kjenne tårene i øynene mine. Når hele båten var undervann hørte jeg mange skrik om hjelp, men vi gjorde ingenting, vi bare satt og ventet på båten. Jeg tenkte på hvor pappa var. Til slutt kom en båt og jeg kom om bord. Damen ved siden av meg passet på meg mens jeg var på båten. Nå har vi kommet i land og jeg har ennå ikke funnet pappa. Å, mamma jeg er så redd. Kom og hent meg snart vær så snill. Jeg vil se deg og pappa, nå bor jeg hos et gammelt ektepar fordi damen på båten ikke kunne ta vare på meg.
Hilsen Amalie
Det var brevet mitt :)
-Belldom
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar